LokalAvisa.no > Søndre Senniens Budstikke mail
 
 

Klikk her for:
Mail til Budstikka eller for Søk i Lokalavisa.no



Nyheter 28/05 2018
- Husmannsveldet tar aldri slutt

Tranøy prestegård starta et hundreårig husmannsvelde i Tranøybotnområdet.
Hans-Helge Jørgensen meine det aldri tar slutt.
Dronefoto Tranøy prestegård: hnn


-I Tranøybotn må vi på nytt kjempe for våre rettigheter

Av Hans Helge Jørgensen, Tranøybotn

- På 1700-tallet var Tranøybotn et ubebodd område. De første bosetterne kom først på slutten av århundret. De ble beskrevet som nyryddere i prestegårdens utmark i de første folketellingene. Kirken eide all grunn; en svær grunneiendom fra Gjøvika i vest til Øverbotn i øst, Skatvikfjellet i sør og langt inn på Senja mot nord, sikkert over 150 km2. Nyrydderne fikk ikke kjøpe sine rydningsplasser, for disse skulle fortsatt tilhøre kirkeeiendommen. Dermed ble disse nyrydderne de første husmenn under Tranøy kirke. Før husmannsveldet ble avskaffet bodde det kun husmenn med deres familier i Tranøybotn.

Epoken med husmenn strakk seg over 100 år. Dette er en lang og spesiell historie, nærmest unik i historisk sammenheng. Husmannsveldet i bygda må ikke bli glemt. Jeg håper å kunne gi en mer detaljert fremstilling av denne årets i Årbok for Senja.

De første som kom, og som er registrert i folketellingen for år 1801, måtte gi opp. Eksistensgrunnlaget ble nok for vanskelig. De neste som kom og overtok nyryddingsplassene klarte seg bedre. De fleste hadde røtter i distriktet og visste nok bedre hva som måtte til for å overleve under svært karrige og vanskelige forhold.

For å få lov til å bosette seg i området måtte husmennene inngå en husmannskontrakt med presten på Tranøya. Kontrakten representerte et svært byrdefullt åk, som i dag nærmest er å betrakte som umenneskelig. Lista over gratistjenester som husmennene måtte yte over for presten var mange og svært arbeidskrevende. De mest omfattende oppgavene var å hogge favneved og bringe veden ut til Tranøya. Fem til åtte favner årlig per husmann var det vanlige kvantum, kun med håndverktøy å hjelpe seg med. Dette var en enorm tung og tidkrevende oppgave.

Om sommeren måtte husmennene røkte og ivareta presten sine dyr på sine egne husmannsplasser. Etter datidens målestokk var Tranøy prestegård som storgård å betrakte, med en stor besetning. Skogen på øya var uthogd, og beite til husdyrene var begrenset på den lille øya. Flere dagers gratis onnearbeid var også en del av arbeidsplikten, pluss mange andre oppgaver. For husmennene var utmarka uoppnåelig. De fikk verken lov til å jakte eller fiske i prestens utmark. Til og med å skyte kobbe, som det var rikelig av i fjorden, var strengt forbudt fordi kobbeveide var en viktig inntektskilde for presten.

Over tid, ville verdien av husmennenes arbeidsplikt ha oversteget det de måtte ha betalt i renter og avdrag på lån opptil flere ganger, sammenlignet med kjøp av eiendommene. Men å kjøpe sine husmannsplasser fikk de ikke lov til før i 1917. Da hadde de kjempet en heroisk kamp mot presteskap og myndigheter i over 100 år, og fikk endelig etter stortingsvedtak lov til å kjøpe sine husmannsplasser.

Det var bare et aber med eiendomssalgene. Husmennene måtte nøye seg med minst mulig utmark. Dermed satt husmennene i grove trekk igjen med ei smal landstripe. Her var det ikke aktuelt å la eiendommene gå opp på åskammen, noe som har vært og er et vanlig arronderingsprinsipp. Eiendomsgrensene stoppet derfor nede på unnlenda eller et lite stykke opp i lia. Det var tydelig at furuskogen skulle holdes unna. Prestegårdsskogen ble på denne tiden administrert av skogsvesenet, dermed var det sammenfallende interesser mellom disse to «instanser». Begge ville tjene på fortsatt å ha ei stor utmark. Dette forklarer hvorfor store deler av utmarka ble holdt utenfor salget. I dag hadde en slik fremgangsmåte på langt nær vært godtatt, men husmennene hadde nok på denne tiden svært dårlige forhandlingskort å slå i bordet med.

Så kom vernebølgen. Storsamfunnet slo til. Områdene rundt Tranøybotn lå lagelig til for fredning. Først ble Ånderdalen nasjonalpark etablert, deretter, i tur og orden, fire naturreservater. Disse omkranser Tranøybotn på alle sider. Fredningene ble stilltiende akseptert av bygdefolket, til tross for alle restriksjoner som lokalbefolkningen måtte leve med. Fylkesmannen foreslo til og med midt på 70-tallet å legge hele Tranøybotn ut som friluftsområde. Først vedtok kommunestyret forslaget fra fylkesmannen, men etter hard kamp fikk vi omgjort vedtaket. Et friluftsområde hadde den gang langt strengere restriksjoner enn det statusen til såkalte LNF(R)-områder har i dag.

Men historien slutter ikke med dette. Engang på 90-, eller 2000-tallet bestemte Opplysningsvesenets fond, som formell eier og administrator av kirkens eiendommer, at hele utmarkseiendommen til Tranøy prestegård skulle selges til Statens skoger. Dette skjedde i dølgsmål. I alle fall fikk ingen av dagens eiere av «husmannseiendommene» kjennskap til dette. Disse skulle i alle fall ikke tilgodesees. Ved skriftlig henvendelse til fondet med spørsmål om salget, får vi intet svar.

Virkningen av dette salget er ganske åpenbar. Inntektene fra utmarka i form av salg av jakt- og fiskekort går til storsamfunnet, organisert av Statsskog. Eiendommene i Tranøybotn er fortsatt uten utmark. Innbyggerne i bygda må betale dyrt for jakt og fiske i nærområdet og selvfølgelig leie av areal til elgjakt. Dette er noe innbyggerne i stor grad kunne ha unngått dersom de hadde fått sitt rettmessige eierskap til deler av utmarka.

I dag ser vi at Statskog har store planer for salg av hyttetomter eller leietomter i Tranøybotn. Først ville de utgå flere titalls tomter sør for Ånderelva. Dette ble heldigvis stoppet av kommunestyret. Men nå er det Myklenesåsen i Tranøybotn som skal fylles med hytter. Reindrifta stoppet de første storstilte planene, men utbygging blir det tydeligvis, om enn i litt mindre målestokk. Enden på visa blir vel at hele åsen etter hvert fylles med hytter. Det er enerverende å se hvordan storsamfunnet forsyner seg og skor seg på utmarka, noe som i realiteten skulle ha tilhørt bygdefolket.

Men ennå er det ikke over. I Tranøybotn må vi på nytt kjempe for våre rettigheter. Nå skal nærmest all fjæra, eller leirfjæra i Tranøybotn, fredes. På papiret heter det riktignok ikke fredning, men det er dette det i realiteten er. Området skal legges ut som naturområde, som del av kommunens arealplan. Dette er ikke en del av de såkalte LNF(R)-områder, men har egne bestemmelser. Restriksjonene er strengere enn det som håndheves i LNF-områder, nasjonalpark eller landskapsvernområde. Oppsitterne og allmennheten får fortsatt lov til å gå i fjæra, men der stopper det. Alle inngrep er forbudt, næringsvirksomhet, utbygging m.m. Maritim næringsvirksomhet i strandsonen kan bli viktigere enn det vi øyner i dag, men dette blir altså forbudt. Det er riktignok adgang til å søke dispensasjon, men da kommer en rekke andre instanser inn som ønsker å stoppe planene som følge av fredningen.

Motivet for fredning skal angivelig være ivaretakelse av bløtdyr og sjøgress. La det være sagt med en gang: Det er ikke gjort noen undersøkelser som tilsier at bløtdyr i Tranøybotn har det verre eller bedre enn på andre plasser i landet. Sjøgress finnes ikke på leira, men ute i sjøen på dypere vann. Det er, så vidt vites, ikke lagt noen overordnet, nasjonal strategi som tilsier at leirfjæra skal fredes. Men her fredes det uten videre, bare med et pennestrøk. De som har forvaltet fjæra fram til i dag, og som har gjort det på en forbilledlig måte, er tydeligvis ikke til å stole på.

Så er det forskjellsbehandlingen. I Lenvik kommune har de i sin arealplan sagt: «Å gjennomføre en restriktiv dispensasjonspraksis mht. utbygging i strandsonen i store deler av kommunen for å sikre allmennhetens interesser vil trolig berøre langt flere av de som bor der enn av de som vil benytte strandsonen.» Med andre ord; i Lenvik kommune ser en ikke behov for å lage unødvendige restriksjoner.

Samfunnet slik det er organisert gjennom lovverket, har tilstrekkelig med verktøy til å stanse uønskede tiltak i spredtbygd strøk. Det må forventes at reglene i nye Senja kommune blir enhetlig, i den forstand at en ikke drar med seg inn helt ulike fortolkninger og forskjellsbehandling som går ut over innbyggerne når det gjelder arealdisponering. De nye forslaget i Tranøy om å «frede» leira må derfor trekkes tilbake.

Utkant-Norge sliter med bosetting og arbeidsplasser. Da er det vanskelig å forstå at forutsetningene for å klare seg i tilværelsen skal gjøres unødvendig vanskelig.

Historien viser til fulle at folket i Tranøybotn har måttet kjempe for sin eksistens og sine rettigheter, og det tar aldri slutt.


Ved hnn, kl 09:58