LokalAvisa.no > Hemnesværingen mail
 
 
© Tore Furuhatt
Vi vil gjerne høre fra deg, -send tips, hilsninger, og kommentarer til tore.furuhatt@gmail.com




Annonser


Klikk her for kjøpe billett

Klikk for å gå til Helgeland Sparebank sitt nettsted
Nyheter 06/08 2018
DET RÅESTE AV DET RÅE….
Tekst/foto: Tore M Furuhatt
Foto: Tore M Furuhatt

Den råeste bakoversveisopplevelsen på Hemnesjazz 2018 (her blir gåsehudopplevelse for puslete uttrykk) fikk mange fredags kveld klokken 20.00. Veldig mange fikk noe de husker lenge. På Jernvaren fikk de det. Det koselige og intime klubblokalet til Hemnes Jazzforum - kåret til Norges beste jazzklubb av Norsk jazzforum i 2016 - var fylt til randen da et stjernelag på 4 musikere tok av handbrekket og ga full gass. Fra null til hundre gikk rimelig kjapt, og ørevoksen danset frenetisk i øregangene timen som fulgte, og de som hadde hår fikk det blåst bakover til det sto rett ut.

At man på Hemnesberget kan sitte ringside og oppleve slike verdensstjerner spill levende står nesten ikke til troende. Når store stjerner som kan velge og vrake i spillejobber hvor enn i verden det måtte være velger seg Jernvaren og Hemnesjazz, er det intet mindre enn fantastisk. Ja, nesten litt ubegripelig. Men Hemnes jazzforum er så visst ikke noen koseklubb, det har vi skjønt. De jobber beinhardt for at hemnesværinger og tilreisende skal få kvalitetsopplevelser verd billettpengene og vel så det - hvert eneste år. Hittil i 23 år.

For å få den amerikanske stjernesaksofonisten Bill Evans til lille Hemnes langt mot nord er i seg selv en bragd, men når han dessuten stiller på Jernvaren med gitaristen Ulf Wakenius, med blant annet 10 års fartstid i lag med selveste Oscar Peterson, blir det nesten absurd. Og ikke nok med det, for råskinnet og trommisen Keith Carlock var også med i kvartetten. Han sørget for det ultimate drivet, godt hjulpet av «vår egen» Per Mathisen på el-bass. Hans lynrappe fingre gjør ting med strengene på bassen som knapt noen andre kan overgå.

Å beskrive hva denne gjengen presterte denne fredagskvelden er strengt tatt ikke mulig. Hver og en av disse fire kanonene leverte soloprestasjoner hinsides det som kan beskrives med ord. Sjefen sjøl trakterte både tenorsaks og sopransaksofon, og tok også en del små avstikkere bort til flygelet hvor han til og med levert vokalprestasjon av godt format.

En stadig svettere Keith Carlock jobbet nesten livet av seg bak det store trommesettet gjennom flere durabelige trommesoloer, og folk ga seg ende over. At stikker og trommeskinn (og trommehinner) holdt, er meg en gåte!

Mot slutten, da alle både på scenen og i salen var heit og svett så det holdt, kom det et morsomt lite øyeblikk da Kåre Nilsen ropte fra salen til Per Mathisen at nå han måtte virkelig gi jernet. Og tro det eller ei, men den godeste Per Mathisen toppet sine forrige og fyrrige bass-soloer med en orgie av en soloprestasjon. Bedre enn dette blir det ikke, og da folk trakk ut for frisk luft og litt hjertemassasje var det bare lutter smil og glede å se i alles ansikter. Sånn blir man av å ha opplevd en utenomjordisk prestasjon.

Men han skulle nå ha hatt med seg ståbassen. Da hadde det blitt helt fullkomment, sa Kåre etterpå.

Bildene nedenfor legges ut uten ytterligere kommentarer. De får tale sitt eget språk.

Foto: Tore M Furuhatt


Foto: Tore M Furuhatt


Foto: Tore M Furuhatt


Foto: Tore M Furuhatt


Foto: Tore M Furuhatt


Foto: Tore M Furuhatt


Foto: Tore M Furuhatt


Foto: Tore M Furuhatt


Foto: Tore M Furuhatt


Foto: Tore M Furuhatt


Foto: Tore M Furuhatt


Foto: Tore M Furuhatt


Foto: Tore M Furuhatt



Ved toref, kl 16:55