Kapittel 2,
om cruisecontrol og forsinkelse,
tyske gloser
og "no more bambinos"...

Vi får lasteordre på Nordan / Oslo, to leveringer, en i Reinstadt (Strasbourg / Frankrike) - og Lux Cargo i Luxembourg. Skikkelig fin lass, og i utgangspunkt bra tid. Vi skulle gå ut ca klokka 12 på søndag fra Oslo til Gøteborg der vi skulle ta ferga til Kiel i Tyskland. Av alle uheldige ting i verden så måtte vi vente på 38 kasser laks som kom med tog fra N- Norge.

Kjøreplan ble forandret - "Dere må ta ferga Oslo - Kiel." Da var kjøreplan sprengt allerede i starten, 3,5 time senere ankomst til Kiel enn planlagt.


Autobahn sør for Flensburg
De første timene nedover mot Hannover går bra, vi bare henger over rattet, cruieskontrollen står på for fult, slapper av og nærmest nyter omgivelsen. Etter ytterligere et par timers kjøring går sola ned og i løpet av en time er det bekmørkt. Jeg tenner fjernlysene, som kaster et lyshav foran Mercedesen. Mil etter mil blir lagt bak oss, men i Kasselbakkene "står det". Baklysene av biler og trailere så langt øye kan se. Et pent syn, men ikke når man har det travelt, og Kasselbakkene er berykta. Vi tar en rask telefon til Nordan og forteller at vi har store problemer med å få losse kl 23 i Strasbourg, .."det er ok, men det var verre med laksen som skal til Luxembourg for så videre med fly til Hong Kong." Lossing i Luxembourg var satt til kl 04:00 tirsdag morgen (deadline).

Vi passerer steder som Frankfurt /M, Offenbach, Darmstadt, Mannheim, Heidelberg og Karlsruhe for å nevne noen for vi kommer til Reinstadt i Strasbourg.

Etter en del at og fram, og to timer forsinket, så er vi ferdig i Frankrike. Tre timer til Luxembourg var i minste lagt, men vi må prøve. Etter å ha kjørt noen fattige kilometer, dukker en bomstasjon opp. Lysskiltet viser at her må man betale for å kjøre på autobanen. Enten vi vil eller ikke må pengene betales. Reklamen for VISA og Mastercard lyser mot oss, og forteller at disse kortene kan brukes. Vi betaler med EuroShell. Vi kjører omtrent som om vi hadde "rappet" bilen. Vårt største problem nå, er å holde seg våken. Lange rette strekninger i kombinasjon med monoton brumming fra V8-eren er i høyeste grad søvndyssende. Vi nærmer oss Luxembourg, og klokka går faretruende mot fire og til vår store forskrekkelse, dieseltanken begynner å gå tom. Vi må inn på en Shellstasjon (Berchem, den største Shellstasjon i Luxembourg) for å bryte på 100 liter slik at vi er sikker på å nå frem til Luxembourg. Vi er spent på om vi får godkjent leveringen, klokken 04:10 blir vi stemplet inn. Lossingen gikk greit men det tok lang tid før papirene var klare. Klokken 6:30, tirsdag morgen, kjører vi ut fra flyplassen. Etter en kort hvil kjører vi opp til Lokeren (en stor truck stop) i Belgia.


Truck-wash!!

Lokern truck stop

På parkeringplassen utenfor de regntunge vinduene står tyve- tredve trailere. Gjennom vinduene på andre siden ser jeg trafikken flyte forbi i en endeløs strøm. Neonlysene får den fuktige asfalten til å skinne. Radioen fyller hytta med dempet musikk. Maskin har jobbet hardt i natt. Motoren får gå en stund på lavt turtall for å roe seg ned, såpass skylder vi den.

Langtransportsjåfører fra hele Europa kommer til Lokeren. De ankommer med sine ymse kjøredoninger fra England, Spania, Danmark, Sverige og Portugal. Parafindampere fra østblokken står side om side med finske Sisu, og norske eksemplarer av arten er såvisst intet unntak. Tvert imot. Her spiser, sover og drikker de i påvente av nye oppdrag. Vi vasker ned hele doningen så den ser ut som den nettopp er tatt ibruk.


Lokern oppstillingsplass
Etter et herlig måltid sitter vi og smånipper til en lokal hvitvin mens vi holdt et lite øye med våre kolleger. Vi sitter rundt kafebordet og snakker om lønn og hvem som egentlig er drittsekker.

Vi går ut til vår "lille hybel" for å slappe av, telefon ringer. Vi blir faktisk lettet etter telefonsamtalen fra Nordan i dag, med ekte beklagelse i stemmen hadde de meddelt: "Sorry, dere får stå til i morgen". Mens vi nyter kald øl fra det lille, men velutstyrte kjøleskapet som behendig er montert på siden av lastebilens ramme.

Det nærmet seg midnatt, og vi gjorde oss klare til å krype i køya. Jeg hadde akkurat sovnet da jeg våknet av et h….. rabalder. Åpner dørra og hopper ut. Det var da han kom. Ei "truck draiver" i blå joggedress og håret rett ut. "Jævla idiot" (på tysk) skreik han i motorstøyen.

Det var liksom ikke noe tvil om at han var ute etter, bråk. Ved et par tilfelle blir jeg nødt til å hamre jekkspaken et par ganer i stigtrinnet for å poengtere stålkvaliteten. Snakker såpass (tysk) at jeg kan gjøre meg forstått, selv om grammatikken sikkert er langt ute på jordet. Jeg har for vane å benytte noen ord jeg lærte i bardommen, men jeg aldri fikk lov å bruke av min mor. Han tuslet stille og forskremt tilbake, og jeg tilbake til bilen i løftet hode.

Han drar sin vei, men prater en menge rare gloser, men det får så være. Han pratet på en haltende engelsk om alle de 9 bambinoene sine som sultet og frøs. Mens han ojet seg tok seg til sitt ålreite hode og jamret sin nød og pep. Jeg ropte bort til han: "No more bambinos!"

Jeg hopper tilbake til min køy og sovner ganske snart og etter 9 timers sammenhengende søvn, er livet igjen verdt å leve.

(fortsettelse om en dag eller to eller tre.....)