Kapittel 4,
om en svensk toller som var lei av å være barnepasser for nordmenn, men som møtte en svenske...

-og fiskesuppe med seiterninger

 

Vi får tømt bil og henger i Bodø i en sabla fart. Klart til å rusle nord over "Hammarøya" med tom bil. Vi nærmer oss en av de første bratte bakkene. Dere kjenner sikkert igjen situasjonen før dere kommer til en stigning, man skjerper seg, blir litt stiv og spent i kroppen - klar for å gire ned til rett tid for ikke å miste farten. 2-300 m før tunnelåpningen, fikk jeg bomgiring. Og der står vi. Det var ikke mulig å få tak, selv med kjettinger, krabbegir og sperre. Magesyra begynner å brenne. Prikking i nakken kommer. Hva fa’n skal jeg gjøre? Som sendt fra himmelen kommer Viking's bergingsvogn som sliter oss opp de få hundre meterne. Nå ble det kappkjør med klokka for å nå ferga Bognes - Lødingen.

Vel framme i Vesterålen, blir vi lastet opp av alskens slags fiskeprodukter. Fersk laks, seifarse, seiterninger, seiblokker og saltsild.

Mannskapet til Senja Rutebil er rede for å ta fatt på turen til landet, der språket er vanskeligere enn kinesisk. Denne gangen har vi et kjempelass. Vogntoget hadde en totalvekt på 53 tonn, og det skulle vise seg å være i meste laget, selv i det små nattetimene.

Vi nærmer oss Kåringen, på tur ned. I en svak høyresving blir det stopp. Jarle vekker meg. Mesteparten av nattesøvnen blir spolert. " Oddvar, kom deg opp, vi er på tur i grøfta, vi må slå på jern". En tankbil har fått problemer, og stanset. Han strekker seg etter røykpakka, fisker ut en til og tenner mens han ser meg inn i øynene. "Dette går rett til h......." Veien er dessverre for smal til å komme forbi. Selvfølgelig går det også nedover på dette stedet, så resultatet gir seg selv. Også var vi så heldig å stå der det var brattest, og med varme hjul tok "vår" doning sikte på nærmeste grøftekant. Der begynner hengeren å skli sidelengs. På egen hand og stive hjul. Jeg har opplevd dette noen ganger før, men føler seg alltid like hjelpeløs. En utvei er å løsne handbrekket, og forsøke å "pumpe" seg nedover. Eneste lyspunktet i denne situasjonen er at vi er to sjåfører. Jeg fikk noen hektiske minutter, mens det ble sjonglert med det som var tilgjengelig av kjettinger. Men nei, atter en gange måtte vi ty til bergingsvogn. Og nå var det skikkelig krise, vi sperret hele E 10. I all elendighet kan vi være glad for det var natt med lite trafikk.

Etter 1 ½ time var vi på rett kjøl igjen. Jeg spenner meg fast i passasjersetet og har svett-perler på pannen. Det holdt, ved hjelp av krabbegir, tålmodighet og Jarle inntar en mengde sigaretter, kommer vi oss helskinnet ned bakken. Jarle puster lettet ut, sammen med meg.

Vel framme på Bjørnefjell stuper Jarle i køya, mens jeg overtar, venter en god time før jeg kan gå inn med tollpapirene.

På tollstasjon sitter en ung man på vakt. Jeg legger papirbunken på disken. -"Du får sortere dine papir, Nordmann. Jeg har annet å gjøre". Jeg prøver ikke å bli forbanna, men finner ikke utførseldeklarasjon på det ene partiet. Hendene skjelver, og svetten begynner å renne. -"Du, vær så snill. Du er mer vant med papirer enn meg. Kan ikke du se gjennom dem. Vi har hatt dårlig tur hit." -"Det er ikke min feil at du har hatt en dårlig tur. Jeg er lei av å være barnepasser for nordmenn. Finn dine papirer selv." Adrenalinet begynte å sprenge på. Jeg husker jeg slo neven i disken så han bak disken hoppet over en meter bakover. Han gjorde papirene i orden på under fem minutter.

Freden, stillheten forbi Tornetræsk var nærmest ødeleggende i seg selv. Det var kaldt -25° C, men overkommelig. Etter fire timer på køya er Jarle faktisk våken som en havørn - ifølge han selv. Turen gå vider med ferskfiskkontroll i Kiruna, inntak av mat og diesel i Tøre.

Grensefortollinga i Torniå tok lang tid, og vi fikk lastekontroll på frossen seifarse.

Landskapet er ikke av det mest interessante. Gud hadde glemt siste finishen av skapelse prosessen. En del triste byer ligger langs begynnelsen av ruten. Kraftig snøvær gjør tidsplan enda mer vanskelig å holde. Nå begynner telefon å ringe hver ½ time.

Ny beskjed, vi må innom Oulo for å losse 2 paller laks som ikke var med i planen. Vår første levering var gjort, og vi setter kursen mot Karleby, Trio Trading skal ha resten av laksen.

Nå begynner det som de regnes som enkel kjøring. Vi fikk igjen bløt asfalt under hjulene. Jakobstad er neste stopp, klokken 3 om natt blir vi kvitt silda med mye artige ordformulering med en blanding av svensk/norsk.

Ut på morgenen ankommer vi en liten plass nord for Åbo som heter Sækylæ, her skal det 4. partiet losses. Det er seiterninger. Vel ferdig, og akkurat fått på tilhengerne, kommer en mann i firsprang mot bilen, i handen har han to varme esker. Vi studere eskene å finner ut at dette er spiselig. Fiskesuppa med seiterninger, potet, saus, grønnsaker og masser krydder. Jarle pirker i suppen med skjeden og følte seg utålmodig og sier: "Går det an å tjene penger på slikt?" Jeg svarer kjapt: " Spis, vi har ikke så mye i kostpenger."

Åbo er neste stopp, to leveringer som går uten problem.

Ut på ettermiddagen kommer vi til Wanda i Helsingfors der vi blir kvitt resten av lasta.

Trøtt og sliten finner vi en plass der vi håper på få litt bedre mat, men vi sliter med fremmed valuta og det rare språket, et maratonløp er over og en velfortjent hvil venter oss.

Dagen etter blir det gjort et par desperate forsøk på å få last, men nei, det er ingen ting å hente i Finland. Så vi får en ufrivillig lang dag til å hvile ut, komme til krefter igjen.


Jarle studerer internasjonalt fagtidskrift for trailersjåfører.....
En lang dag til å vaske frontruta og vaske innvendig, og skifte lyspærer som er gåen. Plutselig ringer telefon: - Kjør til Helsingfors dere skal ta ferga til Stockholm. Panikken er fullstendig. Vi har 2 timer på å kjøre 5 mil, gjennom sentrum av Helsingfors uten kart i rushtrafikken. Vi klarte det, et kvarter før avgang er vi klar til å kjøre ombord på M/S Silja Serenade. Klokken har enda ikke passert 22. Folk er i feststemning. Det er julebord i kveld og stappa fullt. Vi studerer trailersjåførene med tilsynelatende umettelig apetitt på livets morsomheter, kvinner og sinnabrus, pluss en smule galskap!

I neste og siste episode forteller Oddvar om hvordan man pynter en trailer til jul, og hvorfor han ikke trengte kart da de skulle til Sødertälje....